Jeg er forelska.......

en påstand som ikke er sant!

MEN;

jeg har i dag, tusla rundt i Oslo,

vært i Misjonssalen, vært med venner og

observert mennesker,

jeg blir veldig fort facinert av mennesker og folk sin personlighet,

føler e nesten blir litt forelska i folk,

men det ekkje sånn forelska,

men sånn at man bare facinerer seg av mennesker og...

det livet de står i,

hvordan de gjør ting,

takler ting,

oppfatter ting,

bare hvordan de er - rett og slett!

Å da kommer denne historien inn i bildet;

I dag, gikk jeg sammen med ei vennine,

jeg hørte på det hun gikk å fortalte meg,

men e blei så facinert av han som prøvde å komme forbi oss,

jeg sa ingenting,

så min kjøre vennine, slang med handene,

å når man slenger med handene

så treffer det mennesker som prøver å gå forbi en,

heile den stemningen som oppsto

facinerte meg,

helt til jeg ikke så hvor jeg gikk,

å endte med å tryne over en murstein...

men det blei en fin stemning ut av det å,

mannen som gikk forbi fikk jo i både pose og sekk,

han fikk nærkontakt og ein god latter!

Takk oss for det!

Igjen....hva gjør man når man blir så facinert av mennesker at hele verden bare stopper,

å jeg blir der som observatør,

å dermed står fysisk stille,

lurer på hvordan det hadde vært å observere meg selv i sånne situasjoner!