Ei hand å holde i...

det e drømmen det....

Tenk;

Når man er liten, blir man holdt i en hånd,

noen viser deg veien du skal gå,

passer på deg,

følger deg,

og går sammen med deg,

for de vet hvor man skulle gå.

men tenk hvis det er den lille som må føre veien,

det e et for stort ansvar å ta,

det å tråkke feil og lede ledsageren,

e ein tøff oppgave,

for et lite menneske som ikke vett hva livet dreier seg om,

men det lille mennesket lærer fort at triste og vonde ting skal man ikke snakke om,

eller vise....

Men når man blir ungdom,

så er det ikke så kult å holde i hånda lenger,

da frastøter man hånda,

å skal begynne å greie seg selv,

få erfaringer,

føle og reagere på ting,

men hånda halp når ting gikk skjeis,

å var med på å forme utviklingen på veien.

Men det lille barnet blei for fort ungdom,

det lille barnet sluttet å føle,

la et lokk på følelsene,

å måtte være den voksene,

fra den var liten,

det var det greit å bruke maten og trening -

istedet for å føle i en vanskelig tid,

særlig når man er ungdom.

Plutselig blir ungdommen - voksen

Nå er det den som skal være hånda som et annet menneske trenger

Den voksene har vært voksen hele tiden,

så voksen at ho ikkje vett hva det vil si,

Å være, å føle og reagere...

det er 3 ukjente ting...

Det er nå den voksene trenger en hånd...

Min hånd blir holdt av Gud i det høye og Modum Bad.

Hvilket hånd er du i?