Denne helgen var det laaaang fri - altså fri fra fredag ettermiddag til mandag!
Juhu!
Så jeg tok turen til Oslo!
Veldig blanede følelser hadde jeg.
For det første hadde jeg mye å tenke på fra uka som hadde gått.
En gruppe reiste fra Modum Bad, så jeg måtte jennom en omveltning!
Så derfor tok jeg turen til Oslo, for å slippe å tenke litt..
slippe å tenke på terapi og diverse ting...
for tenke, det måtte e faktisk gjør i Oslo også...
Jeg er KJEMPE takknemlig for alle de vennene jeg har, som støtter meg!
Noe som ver veldig koselig, var at jeg møtte folk som sa de leste bloggen min, og følger med på hva som skjer. Dei sa til og med at jeg var tøff, og at det var interressangt å lese!
Jeg blei overvelda!
Jeg trodde igrunn ikkje det var så mange som leste bloggen jeg,
så jeg blei heilt satt ut!
Men med mine destruktive tanker og tankegang, så varer ikkje de positive tankene så lenge.
Jeg har en veldig inngrodd automatisk negativ tankegang, det gjelder alltid meg selv.
Så jeg vet igrunn ikkje heilt hvordan et vanelig menneske tenker.
Men slike tanker er også i forbindelse med sykdommen!
Noe som opptar veldig mye av tiden min og tankegangen min, er; Den kommende
Pårørenes opphold!
Det er et opphold, der jeg skal velge ut 2 stk mennesker som jeg kan se for meg vil være viktige støtte spillere for meg når jeg avslutter mitt opphold på Modum Bad.
Per dags dato har jeg faktisk ingen støttespillere!
Jeg tørr ikkje spør noen!
Tørr ikkje spør om de kan bruke 4 dager av sitt liv til å støtte meg!
Til å få undervisning om denne sykdommen og være med meg til samtale med min terapaut.
Min terapaut vil da fortelle mine pårørende om hvordan min spiseforrstyrrelse er.
Men jeg tror faktisk ikkje e greier å bry noen andre med mine problemer.
Med min negative tankegang, så er jeg i meg selv ikkje verdig nok til å ha noen pårørende.
Det er faktisk litt vondt å innse.
Jeg har fortelt problemet mitt til noen venner, i et håp om å få noe respons...men svar jeg fikk var;
Nei, da skal jeg jobbe/ha ferie.
Med de svarene, følte jeg at folk trengte å ha ferie fra meg og mine problemer. Det er veldig forståelig, for e kunne også ha tenkt til å ha ferie fra disse problemene snart.
Forstår at folk heller vil jobbe enn å bruke 4 dager på meg.
Tingen er også de, at mine pårørende ville fått sykemelding de 4 dagene, de ville fått reisen dekket, de ville fått mat og husrom.
MEN, de må komme for min skyld.
Å det skjønner jeg hvorfor folk ikkje vil!
Nå syntes kanskje noen synd på meg, men det vil jeg IKKJE at du skal.
Dette er min verden, du hjelper ikkje min verden ved å syntes synd på meg.
Jeg misliker sterkt, når noen syntes synd på meg!
-men slike følelser er inngrodd i meg og mitt hode.
Følelsen av å ikkje bety noe, være mislykket og udugelig er det jeg ser på som Ragnhild.
Til og med en anorektikker greide jeg ikkje å være, altså; jeg er mislykket sånn sett også.
Den største dagen i mitt liv, var den dagen da legene lenge hadde prøvd å overbevise meg at jeg var syk, og skeiv i journalen at jeg hadde anorexia!
Jeg lurer ofte på om jeg greier å få en slik dag igjen!!???!??!
Et lite lyspunkt kom også;
Men jeg har faktisk 1 vennine som vil hjelpe meg, å være min støtte og venn!
Min pårørende!
Mariann heiter ho, ho stiller opp når ingen andre gjør det!
Å det er jeg veldig takknemlig for!
Selvfølgelig lurer jeg på hvorfor hun gidder, for jeg er jo ikkje verd det...
Men at ho stiller opp, det betyr faktisk mer enn noe annet.
Hun sa hun ville mer enn gjerne gjøre det.
Å da blir jeg rørt og glad, for da vett e at e har 1 venn!!
Den 1 vennen er dobbelt så mange som ellers ville ha stilt opp for meg på slike ting...
-tenker jeg igjen...
Og videre....
I Oslo fikk jeg bo hos Kari & co på Nordstrand!
Det var veldig bra!
Jeg hadde med kost listen min, følgte den.
Hjertrud og Kari hjalp meg veldig!
Så det var befriende!
I Oslo møtte jeg også MANGE kjente ansikter (men INGEN kjendiser)!
Det var veldig koselig!
Men problemene mine lå ikkje igjen på Modum, så de hadde jeg med meg.
Så den Automatisk negative tankegangen er veldig trofast!
Den følger meg uansett hvor jeg går.
Passer liksom litt på meg på en måte!
Men nå er jeg på Modum Bad igjen.
Nå må e fortsett å jobbe med spising, tanker og følelser jeg ikkje har (fåreløpig).
Jeg tror jeg håper på at jeg kan bli frisk.
Men akkurat nå er ikkje håp heller reelt....ikkje et ønske heller...
Jeg vet liksom ikkje hva det er, eller hvordan det kjennes ut!
Men det kommer kanskje litt etter litt....
Håper ikkje dere blir like deprimerte som meg av å lese dette (skriver jeg med et flir om munnen)!
6 kommentarer:
Ragnhild <3 TAKK for kjekt besøg av deg sist helg. Me hadde d så bra ilag me deg. Vil bare minna deg om at Jesus har sagt: "Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær modig og sterk. La deg ikke skremme og mist ikke motet." (Jos. 1,5f) DU e bra :-D
Raggitaggi! Du e meir enn verdt det, og e gjør det med glede om du vil ha me med! Det var veldig koselig å treffe du igjen nå! Håper du hadde det fint selv om det var litt tungt au! Ska se om ikkje e kan få ringt deg snart. tjohei og hopp
Eyh. Hvis du holder ut med meg i fire dager, så stiller jeg gjerne opp.
-Martin
Legg inn en kommentar